Impuls

Utskriftsvennlig versjon

Faste og vår lengsel etter frigjøring

02.03.2015

Det sies av vi i Norge lever i verdens beste land. Men samstemmer vår sjel med de statistiske kurvene for vår galopperende velstand? Hva sa og sier Jesus? Han beskriver troen, sjelens dypeste kraft, som et såkorn som kveles av ”bekymringene, rikdommens bedrag og mange ting”(Matt.13,22). Rikdommen, ufattelig mange ting og alle bekymringer for alt vi ikke ennå har eller frykter å miste, kan kvele sjelen.

Alle de mulighetene som vårt begjær vil gripe i en stadig økende fart, gjør sjelen formløs. Skal sjelen forme seg til sin vakre egenart, må den ha grenser.

Grensene trues ikke bare av de andre som griper over grensene våre, men kanskje enda mer av oss selv, hvis vi ikke begrenser våre lidenskaper. Da flyter sjelen i mange ting. For å verne om grensene har kirken utviklet fastens kultur, som svar på sjelens lengsel etter frigjøring. Fattig-Norge ”fastet” gjennom å være presset til nøysomhet på naturlig vis. I dag må vi velge å forsake noe frivillig. Ved å bli nærværende i din sjel kan du komme i kontakt med denne lengselen etter frigjøringen fra de mange kvelende bånd, som stadig tettere legger seg om vårt sinn, vår ånd, våre følelser, våre tanker, vår vilje, vår kropp. Sjelen vil bli salig. Det er den sanne lykke. Hører vi godt etter kan vi fornemme dens gråtende skrik etter frihet. Det er i bønn vi lettest kan lytte til vår sjel!

Guds gamle paktfolk fastet, Jesus fastet, hans disipler fastet, Paulus likeså og Guds folk, særlig de gamle kirkesamfunn har alltid fastet. Vi kan forsake noe med større glede, hvis vi gir det til Gud som en gave. Den glade giver har Gud kjær (2. Kor. 9,7).

Faste har i kirken ikke noe verdi i seg selv. Bare hvis den frigjør fra verdens kvelertak og tjener vår neste, er det den rette faste. ( Jes. 58). Å forsake noe skal frigjøre tid og penger for andre. Den rette faste lar Gud komme i sentrum, som frigjør tid for Gud. Derfor hører den sammen med bønn. Vi trenger å gjenvinne den gamle kristne treklang: faste-almisser-bønn. I dag praktiseres det oftest bare å samle inn penger i fastetiden. Bønn og faste har vi nestet mistet, men nå er Guds folk på vei til å gjenvinne det, også i Norge. Det vil styrke enhetens bånd med de kirkesamfunn, som har bevart den gamle apostoliske tro og dens livsform. Se invitasjonen fra Nasjonal Bønneråd til Guds folk (www.bonnogfaste.no). Vi er på vei til et dypere bønneliv i vårt land.

Jesus advarer mot en uvane i hans tid - nemlig å søke sosial forfremmelse ved å faste (Matt. 6). Selv om den faren er liten i vårt samfunn, så skal vi være på vakt mot å søke religiøs anerkjennelse med vår personlige faste. Hvordan vi konkret faster bør vi være tilbakeholdende med å dele. Det kan sette feilaktige standarder som andre kan ta til seg på en lovisk måte. La oss ikke sammenligne oss. Luther holdt fast ved faste, men ikke tvang. Den personlige fasten og våre konkrete valg tilhører lønnkammeret. Noe helt annet er kirkens felles fastekalender. Den er og bør vedkjennes offentlig og forkynnes. Ledere har her en ny oppgave å gi frimodighet! Kirkens fastetider, som en felles rytme og ramme, hjelper oss som enkeltmennesker å ta våre personlige valg, samtidig som at vi er ett med Guds folk og kirkens gode gamle livsform. På Solåsen Pilegrimsgård har vi de siste årene regelmessig tilbudt et døgn i faste og bønn, for å kunne prøve ut og innøve faste. Vi har undervisning om frigjøring, faste, den gode askesen og kirkeårets fastetider. Å kunne faste er viktig også når bønnens kamp er nødvendig. Vi kan oppdage mer av hvordan vi setter grenser og forenkler livet. Matfaste gir en god ramme for å ta noen valg, kanskje innøve ”media- eller stress-askese”. Sann faste fremmer bønnen.  

I fastetiden prøver vi på vårt retreatsted å servere gjestene våre fastemat ved siden av vanlig mat, derfor kan våre bord paradoksalt se enda fyldigere ut. Vi ønsker at alle kan velge fritt og ikke føle seg tvunget. Noen har kanskje kuttet ut ting som er viktigere for dem, enn å forandre mat. Ingen skal bedømmes etter ytre vaner, men det er godt å leve i kirkens store livsrytme mellom faste og fest!

Vi kan og bør selv øve oss i frigjøringen fra enten mat, ulike medier, for mye arbeid, stress, klær, kulturelt liv, aktiviteter, muligheter, interesser osv. Velg derfor nå! Spør Gud hva som binder deg mest og hva du kan gi ham som en gave- ved å forsake noe i denne tid. Hvorfor ikke bestemme seg for å være sammen med  kristne over hele jorden i denne fastetiden inntil 1. påskedag?  Gi etter for din sjels lengsel etter Gud og frigjøring. Joachim F. Grün

Her finner du mer om faste og bønn

Utskriftsvennlig versjon

De uskyldige barns dag i julen.

27.12.2012

Den 28.12, tre dager etter julens fest og glede, minnes vi de barna i Bethlehem som kong Herodes lot myrde fordi han ville ta livet av Jesus. Ved at Gud ble et spedbarn i krybben, ble Gud selv ytterst sårbar. Og siden har vår skapers motstander prøvd å ramme barnet.  Julen har denne dobbeltklang: glede og sorg. Glede over Guds komme og sorg over barnedrapene i Betlehem.  

Julen stiller oss foran valget: Å åpne mitt hjerte for at Jesus finner en bolig hos meg eller at vi kaster ut barnet og i sin siste konsekvens prøver å drepe det slik som Herodes gjorde.  Kan vi feire julen rett uten å minnes også i dag alle de som endte og ender sitt liv i morslivet. I Norge har det blitt over en halv million. Eller de fattige barna som mister sitt liv i de bølger av urett som vi lar skylle over dem. Eller de barn som blir krenket. Og dem vi har fratatt, med vår nye lov, den guddommelige rett til å ha sin egen mor og far, og som nå river ned kroppens og sjelens bånd mellom mor og barn ved å gjøre dem til salgsvare?  Eller de som har vokst opp iblant oss og som vi nå med tvang skal kaste ut av landet.

I dag bør Guds folk huske dem. La oss bekjenne våre synder, for så å reise oss i kampen for barnet. Vi er alle med i vårt folks synder mot barnet. Urett finnes ikke bare utenfor Norge. La oss bli et samfunn som blir rausere for barnet. For Norge og barnets skyld og for å si ja til at Gud ble et barn. Min og din stemme, min og din handling for barnet, kan gjøre en forskjell i det nye året.

Joachim F Grün

Utskriftsvennlig versjon

Engletro?

28.12.2009
Til jul synger vi sammen med englenes hærskarer: .Ære være Gud i det høyeste.. I våre tidebønner på Pilegrimsgården lovpriser vi med englenes ord fra Johannes åpenbaring. Slik gleder den troende seg over deltakelsen i englekoret. Ellers er det felles kristen tro at engler hjelper og beskytter mennesker, at Gud sender dem til mennesker med spesielle budskaper og at de kjemper mot den onde, med Michael i spissen. Men de tilhører Gud, og Bibelen og vår apostoliske tro advarsel mot å dyrke dem (Kol 2,18). Engler kan også være onde, fordi djevelen selv er den frafalne engel som skaper seg om til lysets engel (2. Kor 11,14). Og grensene mellom egne imaginære .psykologiske vesener. og stemmer, avdøde og demoner er flytende. En kjent ørkenmunk fikk en dag besøk av et vesen som presenterte seg med: .Jeg er Gabriel og sendt til deg.. Da svarte munken: .Jeg er ikke verdt ditt besøk, oppsøk heller min broder.. Da forsvant lysets falske engel på grunn av munkens ydmykhet. Vi skal ikke selv være aktive overfor engler og selvsagt må de ikke få den plass i bønn som bare Gud vil ha. Det er nok at vi er takknemlige for at de finnes og at vi lovsynger med dem.